Det er vanskelig å bryte vaner. Jeg antar jeg har vært på det før. Men det gjør egentlig ikke i min mening fordi ikke (i hvert fall for meg) er hele tiden oppdatert. Vaner har du ikke blir kvitt i en hast. Det blir også vanskeligere og vanskeligere jo eldre du blir, og selvsagt også i forhold til hvor lenge de hadde sin (u) kjent. Jeg tror at hvis vellykket sementere en bestemt atferd tilstrekkelig dypt, kan det være nær umulig å bli kvitt det selv om du vet det er direkte skadelig for helsen. For eksempel har jeg en vane å sitte bøyd over maskinen min, slik at nesen nær treffer skjermen når jeg jobber selv om jeg at jeg overexert øynene i en slik grad at jeg er absolutt i fare for å pådra seg varige skader meg gule flekken. Det er ikke bra for resten av kroppen til å sitte bøyd slik det heller. En vesentlig lumbago er trolig ikke veldig langt unna i tide for meg og skjerpe meg ikke til meg snart jeg sannsynligvis sammenkrøket i alderdommen.

Noen mennesker klarer å alltid holde unormalt smal, selv om det egentlig ikke burde være. Jeg var ærlig talt vanskelig for å forstå det. Nå, jeg umiddelbart tenker på noen kjente stein onkler som kan drikke liter brennevin (som en normal person ville være smällfet av etter bare en uke), aldri mosjonerer og likevel være tynne som pinner. Hvordan det egentlig? Jeg tror jeg er en ganske frisk person som trener regelmessig og spiser ganske sunt. Men uforsiktig Jeg er bare litt så jeg får til å bruke som et dyr å miste vekt at jeg nødvendigvis har satt på seg selv. Noen ser ut til aldri å bekymre deg for at gå ned i vekt mens for meg er det hele tiden denne saken. Hva jeg ville ikke gi å være bekymringsløs og i stand til å gjøre hva jeg vil uten konsekvenser. Det er faktisk ikke rettferdig. Ingen steder, hvorfor kan ikke jeg være slank uten anstrengelse.

Da jeg var yngre hadde jeg en venn som, i motsetning til meg, hadde planlagt og gjennomtenkt, i prinsippet hele sitt liv i detalj. Han ville lese vitenskapelig linje i videregående skole, gjøre militærtjeneste i de mest prestisjefylte og sivile meritterende enhet han kunne finne. Deretter arbeide et år som tribal offiserer eller kapitalisere på noe han har lært i militæret (han kjørte lastebil og dykkersertifikat, jeg husker). For de pengene, ville han skille seg ut og reise i bare ett år, så var det på tide å hoppe på utdanning som en MBA og har en mastergrad. Etter internship i et firma der en onkel var en slags regissør. Etter det var det strake veien til en høyt ansett fond megler eller noe sånt. Leder og besittelse av et selskap med tysk prestisje merke før 30, bor i fancy loft duplex med åpen planløsning og utsikt over vannet. Golf, seiling og tennis om sommeren. Val d’Isere i vinter. Karuselldør til soverommet til 35, slik at etterfølgende ekteskap (bryllup i katedralen til enhver tid med en prest kjent fra TV) og barn med et par år yngre jente med en ærverdig familie navn (fortrinnsvis med en av eller von klemt fast et sted), og alle jobber i mediebransjen. Vel, fremover og oppover, inntil klimakteriet, håravfall og kreft påvisning i tide. Villa i skjærgården. Barnebarn. Gjenta for neste generasjon.

Noe må virkelig gjøres snart. Saken er klar. Fordi jeg har kommet til en slags veiskille i livet, og det er ganske åpenbart ingen vei tilbake for meg. Så det er bare, vet jeg nå sikkert. Men hva skal jeg gjøre da det er spørsmålet. Jeg har snudd og vridd på dette i lang tid og har ikke nådd et tilfredsstillende svar. For en stund tenkte jeg å flytte ut i skogen, men jeg raskt forkastet ideen på grunn av risikoen for urinveisinfeksjon. Rett infeksjon i urinveiene skremmer nemlig meg enormt. Det finnes egentlig bare to ting i livet som skremmer meg mer, og det er TV-serien Grey ‘s Anatomy (som er helt forferdelig) og flekkete kaniner (vanlig er greit). Jeg har også en spesiell aversjon mot brokkoli gratinert men det er ingenting som setter noen direkte distrahere meg. Vanligvis ikke uansett.

Jeg har alltid tenkt at det er noe mistenkelig med folk som bare ombestemme seg akkurat sånn. Selvfølgelig savner jeg tror ikke folk som ombestemme seg i mindre viktige saker. Men jeg bare ikke kan ta en nazi som plutselig blir entusiastisk demokrat, en tidligere porno skuespiller som blir noncon abort eller en noncon abort motstander som er overbevist om kvinners rettigheter forkjemperen. Det er uforståelig for meg. Hvordan å bare bytte fra ene siden til den andre slik? Og hva er det å si at det siste alternativet, posisjon, meninger, ideologi eller religion som er rett? Deretter kan man mistenker at noen som ikke troen på en gang så det vil gjøre det igjen. Kanskje Unge kommunister som ble en aksjemegler og venture kapitalist og anti-kommunist som ble religiøse agitator gjenoppdage sin revolusjonerende vein og kjøre rundt, eller halter på grunn av aldersrelaterte benskjørhet, med Che Guevaratröja og røde flagg på gamlehjem en dag.